Fra kaos til
sammenheng
Elisabeth Cleve
Uttalelse fra Monica Dalen
professor i spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.
Dette er en nyttig bok for alle som til daglig omgås barn med
store udekkede omsorgsbehov. Boken gir oss forståelsen av hvor
vanskelig en del barn kan ha det gjennom sine første leveår, og
hvilke konsekvenser dette får for deres videre psykiske og
intellektuelle utvikling. Samtidig gir den også et optimistisk
budskap om at det nytter å hjelpe, og en tro på at alle barn på
tross av en uheldig start i livet kan komme på rett kjøl igjen.
Fra kaos til sammenheng vil være spesielt nyttig for alle som
møter barn som er adoptert fra utlandet. Selv om ikke alle disse
barna har en bakgrunn og en atferd som Douglas, så vil mange av dem
vise reaksjoner som minner om noe av det samme som han strever med.
De utenlandsadopterte barna har ofte hatt en start på livet som
nettopp har vært preget av manglende voksenkontakt, underernæring
og lite stimulerende utviklingsbetingelser. For foreldre er det
derfor viktig å innse at dette betyr at barnet vil trenge ekstra
mye omsorg, stimulering og kjærlighet, men samtidig også ha en tro
på at barnet har iboende ressurser til å vokse og utvikle seg. For
noen vil boken kanskje virke skremmende, og da særlig for foreldre
som står overfor valget om de skal adoptere eller ikke. Kan du
virkelig få et barn som har så store skader, og som vil kreve så
mye av dem og av andre som må tre inn for å hjelpe? Vil de som
foreldre makte å ta på seg en så stor oppgave, og har de
ressurser nok til det?
For å dempe slike tanker og refleksjoner er det viktig å vise
til den forskning som er gjennomført om utenlandsadopterte barn i
Norge. De fleste barn har ikke så omfattende problemer som Douglas,
og vil ikke være så krevende som han, verken for familien eller
for andre barnet skal omgås. Samtidig vil mange barn vise
reaksjoner som minner om noen av dem vi ser i hans atferd. Mange vil
være veldig impulsstyrt lenge etter at de etter alder skulle ha
utviklet evne til å ha kontroll. Mange vil være utrygge i
kontakten med andre mennesker og vise mistillit overfor den ytre
verden. Det tar tid å bygge opp en slik tillit, og selv om et barn
ikke behøver å gå i så langvarig terapi som Douglas gjorde, så
vil de fleste av dem kreve lengre tid på å utvikles og modnes
følelsesmessig enn barn som har hatt bedre livsbetingelser i den
første levetiden.
Både foreldre og fagfolk kan lære mye av den reflekterte og
varme beskrivelsen Elisabeth Cleve gir av terapiprosessen. Det
nytter å stå på, holde ut selv i vanskelige perioder. På tross
av at hun i utgangspunktet må kjempe med en sterkt aggressiv og
utagerende gutt som faktisk volder henne fysisk skade, utvikler
samspillet mellom gutten og terapeuten seg til å bli et reelt
vennskap. Hun blir glad i gutten etter hvert som han utvikler seg og
blir en person som hun kan forholde seg til.
Det viktigste budskapet i boken er troen på at det nytter å
hjelpe selv der utgangspunktet ser ganske håpløst ut. For foreldre
til barn som har store samspillsproblemer, og som viser en atypisk
atferd for alderen, viser boken at det er viktig å søke hjelp på
et tidlig stadium i barnets utvikling. For samfunnet vil den være
en stadig påminnelse om betydningen av forebyggende arbeid fremfor
å utsette hjelpen til de små, aggressive guttene er blitt unge,
voldelige menn.
|