Välkommen

 Presentation

 Publicerat

 Föredrag

 Beställningar

 Litteraturtips

 Kontakta

 Länkar

Fra kaos til sammenheng

Elisabeth Cleve

Uttalelse fra Monica Dalen
professor i spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.

Dette er en nyttig bok for alle som til daglig omgås barn med store udekkede omsorgsbehov. Boken gir oss forståelsen av hvor vanskelig en del barn kan ha det gjennom sine første leveår, og hvilke konsekvenser dette får for deres videre psykiske og intellektuelle utvikling. Samtidig gir den også et optimistisk budskap om at det nytter å hjelpe, og en tro på at alle barn på tross av en uheldig start i livet kan komme på rett kjøl igjen.

Fra kaos til sammenheng vil være spesielt nyttig for alle som møter barn som er adoptert fra utlandet. Selv om ikke alle disse barna har en bakgrunn og en atferd som Douglas, så vil mange av dem vise reaksjoner som minner om noe av det samme som han strever med. De utenlandsadopterte barna har ofte hatt en start på livet som nettopp har vært preget av manglende voksenkontakt, underernæring og lite stimulerende utviklingsbetingelser. For foreldre er det derfor viktig å innse at dette betyr at barnet vil trenge ekstra mye omsorg, stimulering og kjærlighet, men samtidig også ha en tro på at barnet har iboende ressurser til å vokse og utvikle seg. For noen vil boken kanskje virke skremmende, og da særlig for foreldre som står overfor valget om de skal adoptere eller ikke. Kan du virkelig få et barn som har så store skader, og som vil kreve så mye av dem og av andre som må tre inn for å hjelpe? Vil de som foreldre makte å ta på seg en så stor oppgave, og har de ressurser nok til det?

For å dempe slike tanker og refleksjoner er det viktig å vise til den forskning som er gjennomført om utenlandsadopterte barn i Norge. De fleste barn har ikke så omfattende problemer som Douglas, og vil ikke være så krevende som han, verken for familien eller for andre barnet skal omgås. Samtidig vil mange barn vise reaksjoner som minner om noen av dem vi ser i hans atferd. Mange vil være veldig impulsstyrt lenge etter at de etter alder skulle ha utviklet evne til å ha kontroll. Mange vil være utrygge i kontakten med andre mennesker og vise mistillit overfor den ytre verden. Det tar tid å bygge opp en slik tillit, og selv om et barn ikke behøver å gå i så langvarig terapi som Douglas gjorde, så vil de fleste av dem kreve lengre tid på å utvikles og modnes følelsesmessig enn barn som har hatt bedre livsbetingelser i den første levetiden.

Både foreldre og fagfolk kan lære mye av den reflekterte og varme beskrivelsen Elisabeth Cleve gir av terapiprosessen. Det nytter å stå på, holde ut selv i vanskelige perioder. På tross av at hun i utgangspunktet må kjempe med en sterkt aggressiv og utagerende gutt som faktisk volder henne fysisk skade, utvikler samspillet mellom gutten og terapeuten seg til å bli et reelt vennskap. Hun blir glad i gutten etter hvert som han utvikler seg og blir en person som hun kan forholde seg til.

Det viktigste budskapet i boken er troen på at det nytter å hjelpe selv der utgangspunktet ser ganske håpløst ut. For foreldre til barn som har store samspillsproblemer, og som viser en atypisk atferd for alderen, viser boken at det er viktig å søke hjelp på et tidlig stadium i barnets utvikling. For samfunnet vil den være en stadig påminnelse om betydningen av forebyggende arbeid fremfor å utsette hjelpen til de små, aggressive guttene er blitt unge, voldelige menn.